Søk om bodplass

Gå til søknadside her!

Sommeren 1917 ble den splitter nye selfangstskuta "Ishav" skrudd ned på nordkysten av Svalbard. Ti mann sto igjen på den kalde tundrakysten uten stort annet enn det de gikk og sto i, og måtte begi seg på vandring mot Isfjorden og folk - en vandring på 33 mil uten mat gjennom leire og snø, over breer og iselver.

 

En selvopplevelse fortalt av Eilef O. N. Eilefsen til "Vi menn" en gang på femtitallet.


      I mai 1917 la vi ut fra kysten med den splitter nye selfangstskuta "Ishav" - det var hennes første prøve med isbaksen. Etter et par døgns fart var vi i underisen øst om Bjørnøya. Her lå det flere fartøyer som ventet på et høve til å slippe inn i isen ved Hopen. Tyskernes sperresone - dette var jo under første verdenskrig - strakte seg fra Hopen i vest til Murmansk i øst, tvers over de beste fangstfeltene
      Vi valgte å gå nord om Svalbard for å fangste i sikrere farvann. "Ishav" var helt ny og belagt med lån, så det gjaldt å få fangst så hun kunne betales ned.
      1917 var et særdeles isrikt år, så vi hadde et svare strev med å komme rundt og inn på nordsida. Nedover gjennom Hinlopenstredet fanget vi en del storkobbe, men noen rekordfangst tegnet det ennå ikke til å bli. Men da vi skulle ut, var Storfjorden sperret av is, og vi måtte vende og gå nordover og vestover igjen, for å prøve å komme ut den veien.
      Ved Mosselbukta ble vi imidlertid sittende fast i nybrukken is som drev mot land. Isen tørnet mot skuta med en voldsom kraft, og skroget ble sterkt skadet. Vi tok inn vann og begynte etter hvert å synke. I hui og hast måtte vi komme oss til land.


På marsj sørover

      På denne breddegraden er sommeren kort, og vinteren setter tidlig inn. Å sette seg til å vente på at en eller annen fangstskute skulle komme forbi, hadde vi ikke anledning til. Kom det ingen, ville ingen av oss overleve vinteren uten utstyr. Bare én mulighet var tilbake: Gå sørover over land og forsøke å nå fram til kullgruvene til Store Norske.
      Morgenen etter begynte vi å gå langs Widjefjorden for å gjøre et forsøk på krongle oss fram til Adventsbukta og mennesker. Været var dog ikke det beste. Vi kjente bare så altfor godt til den tyske 1912-ekspedisjonen som frøs fast og ga seg på vandring over land til Adventsbukta da utstyret ble knapt - og aldri kom fram.
      Vi var alle sammen i alderen 18-24 år, og i temmelig god form, så vi la opp til et effektivt marsjprogram: En times gange, ti minutters hvil. Slik holdt vi det gående i 36 timer - da kom vi fram til en liten fangsthytte hvor vi fant tomme tyske hermetikkbokser. Vi var på samme vei som den tyske ekspedisjonen fem år tidligere.
      Vi gikk i 24 timer til langs bukta, og så oppdaget vi at veien videre var sperret av et isfjell som stupte rett ned i sjøen. Isfjellet var også delt av en bred sprekk, sikkert hundre meter dyp.
      Og der sto vi - ti unge menn på vandring til Adventsbukta - fullstendig fanget av isen. Drivisen hadde imidlertid pakket Widjefjorden full, og vi søkte ned mot stranda for å ta oss over sjøen.


"Kom hjem, Eilef!"


      Nede ved fjorden gjorde vi opp et kraftig bål av rekved, som det var nok av langs strandkanten, og la oss til for å hvile. Det ble en urolig natt. Selv våknet jeg en gang av at min mor sa til meg i drømme: - Kom hjem snart, Eilef!
      Om morgenen ble bi enige om å forsøke drivisen i fjorden rundt isfjellet, og det var de andre enige i, på tross av hva som ville hende dersom drivisen satte til havs med oss, eller isfjellet kalvet.
      Været var godt, vi kom oss omsider i land og fortsatte vandringen. Det var mye sne på breen - mellom en og to meter dyp - og vi var nødt til å gå i tau. Det var mange sprekker - og førstemannen i lina datt rett som det var igjennom, men vi gikk tre i hvert tau, og to mann sto igjen på breen og holdt igjen. Det ble faktisk rutine til slutt.
      Iblant fikk vi i oss litt mat - noen kavringsmuler - og vi kjente alle at sulten gnog villere og villere i tarmene. Noen av mannskapet kom faktisk bort til meg og sa at vi måtte ofre en mann så vi ikke sultet i hjel alle sammen!
      Vi ble døgnville og gikk og gikk. Helt slavisk fulgte vi skjemaet på entimes vandring og ti minutters hvil. Da satte vi oss ned i snøen og døste til det ble for kaldt - og så videre.


En ekspedisjons skjebne


      Plutselig fikk vi øye på en stor stein i nordøstlig retning. Rundt den var det murt opp mindre steiner slik at det hele fikk en form som en bås mot syd. Jeg gikk foran og fikk se liket av en mann ligge utenfor. Men vår hvilepause var ennå ikke inne, og helt slavisk fortsatte vi å gå sørover igjen. Et avbrekk i rutinen ville kanskje ødelegge hele marsjen for oss. Foreløpig var hele organismen innstilt på en times marsj og ti minutters hvil.
      I hvilepausen diskuterte vi synet. Dersom dette var restene av den tyske ekspedisjonen, skulle de ha 50000 mark med seg. To mann ble med meg tilbake for å undersøke om vi fant noe vi kunne ha nytte av på den videre marsjen mot Isfjorden.
      Det viste seg at bjørnen hadde spist hode og hender på mannen, ellers var han urørt. Klærne var gode og solide. Vi fant et gullur og et sølvur. Det siste var merket Den tyske marine. Vi fant også spisebestikk, mye fyrstikker, mye mauserammunisjon (men ikke gevær), og en dagbok med siste innføring 28. september 1912.
      De to norske islosene som hadde vært med tyskerne, hadde valgt å gå over til den svenske Nordlys-ekspedisjonens hytte og overvintre der. Dette hadde gått bra.
      Våren 1913, året etter ulykken, gikk jeg i postrute med "Sirius" mellom Tromsø og Svalbard. Vi kom da et par ganger i kontakt med de to Tromsø-skutene som var sendt ut for å søke etter mulig overlevende sammen med islosene som overlevde ekspedisjonen. De fant ingenting.
      De norske islosene som overlevde vinteren, ble beskyldt for å ha tatt all provianten og stukket av, av ekspedisjonsmedlemmenes etterlatte familier. Det ble mye bråk om dette, og islosene kom i vanskeligheter, men ingen kunne bevise noe.
      Men dagboken vi fant, kom islosene til hjelp etter fem år:
      Der sto det at det var et særdeles godt forhold mellom de tyske ekspedisjonsmedlemmene og de norske islosene. Det sto også at islosene ikke ville forsøke å ta seg over til Stor Norske. De ville heller forsøke en overvintring, og ble ved kysten mens tyskerne fortsatte. Og etter disse dagboksnotatene var islosene renvasket.


Reddet av en reinsdyrskrott

      Funnet av den døde tyskeren virket sterkt på oss, som halvveisventet å lide den samme skjebne. Vi ble mer og mer utslitte og sultne. Vandringen fortsatte sørover, men nå med mer hviletid.
      Vi kom ned i et dalføre, om lag femti meter dypt. Men da vi skulle stige opp igjen, viste det seg at sidene bare var løse sandgrunnen. Den var umulig å forsere, sanden bare raste ut etter hvert som vi klatret. Der satt vi, 10 mann i en felle.
      Jens Laumann ville ikke gi opp så lett. Han strevde og strevde, og til slutt kom han seg opp på sørsiden med harpunlina rundt skuldrene. Han bandt den til en stein, og vi andre fulgte etter. En var så sliten at han bare la seg ned og gråt. Jeg bandt lina rundt ham, og vi halte ham opp som sistemann. Og sulten gnog verre og verre. Vi eide nesten ikke krefter igjen, vi snublet oss fram. Fant vi ikke snart noe å spise, måtte vi bare legge oss ned og dø. Det var bare et spørsmål om timer.
      Plutselig var det en som ropte og pekte vilt: Reinsdyr! Det stemte. Flokken var for virkelig til at det kunne være syner. Det var nesten rart at det gikk an å løfte børsa og sikte med så lite næring i kroppen, det var nesten nok det å holde seg selv noenlunde oppreist. Men reinsdyret falt - og vi var reddet - foreløpig!
      Varmt kjøtt, blod og margbein ga oss hurtig krefter igjen. Vi var så å si bare ungdommene alle sammen, og etter to dagers marsj kom vi til det høyeste punktet på fjellovergangen mellom Widjefjorden og Isfjorden. Der oppefra kunne vi tydelig skimte røyken fra Longyearbyen med den mektige Isjorden imellom oss. Vi satt i solskinnet og stirret sørover. Håpet vokste betraktelig, og det var ikke uten  en viss optimisme vi fortsatte vandringen mot redning og sivilisasjon.


På flåte over Sassenfjorden

      Før vi kom ned til fjorden måtte vi krysse en stri elv som gikk oss under armhulene. Isvannet vasket om oss og tappet kroppene våre fullstendig for varme.
      Og så fikk vi se første stykke menneskelig byggverk siden tyskerleiren: Overvintringshytta til Klaus Andersen fra Tromsø! Var vi framme hos folk?
      Men hytta var tom. En lapp på bordet fortalte at s/k "Severen" av Tromsø hadde vært der og hentet overvintrerne dagen før! Fortvilte satte vi oss ned.
      Vi tente opp i komfyren og fikk oss varme i kroppen. Så gikk vi til køys. Om morgenen sier skytteren, Harold Beck: _ Du Eilef, i natt drømte jeg at vi rodde over Sassenbukta i ei køye. Og straks var ideen der. Det gjaldt å handle raskt for å berge liv, og vi rev ned hytta, spikret sammen en flåte og gjorde oss klare til å ro over den sju sjømil brede bukta.
      Selve flåten besto av fire tørre rekvedstokker vi fant på stranda. Dem surret vi sammen med tau og la materialene fra hytta som dekk.
      Alle ti mann fikk plas om bord, og vi la utpå. Da vi kom et stykke utpå Isfjorden fikk vi se det åpne havet og Sassenfjorden som gikk innover i landet. Vi kunne se at det blåste utpå, og karene ble redde for at det skulle bære til havs med oss. Vi snudde og satte fire mann på land og rodde utpå igjen. Det tok oss syv timer å nå land på andre siden, men turen hadde spart oss for ni mils gange i vanskelig lende. Før vi tok land, fikk vi skutt fire sel som vi stekte på spidd. Vi var havnet på østsiden av Adventfjorden og måtte fortsette marsjen sydover rundt bukta, siden gruvebyen lå på vestsiden.
Frem til folk

      Etter å ha gått i om lag to timer, fikk vi øye på et hus med folk! Ved dette synet merket vi plutselig hvor avkreftet vi var: vi måtte hvile to ganger på 200 m. Det var en landmålerekspedisjon som holdt til her, og av dem fikk vi herberge, en god dram konjakk og to tynne brødskiver pr. mann. Mer tålte vi ikke.
      Lenger syd i bukta var det i gang kullundersøkelser, fortalte de. Der kunne vi få den assistansen vi trengte. Dit kom vi neste dag ved middagstider.
      De som jobbet der var svenske arbeidere, de beste kamerater man kan komme til når man lider nød, etter min erfaring.
      Her fikk jeg låne en robåt og rodde over bukta til Store Norske. Der fikk jeg leie dampskip og gikk over Sassenfjorden for å hente de fire andre som nå gikk der og frøs uten tak over hodet.
      Det ble ventelig nok stor jubel da vi ankom for å hente dem, og vi returnerte omgående til gruvebyen, der vi tilbrakte en deilig uke for å komme oss etter den strabasiøse marsjen.
      Så fikk vi skipsleilighet med en kullbåt tilbake til Tromsø, der slektninger var møtt fram for å møte oss. Det hele ble en kostbar reise for oss. -- det fantes intet fond for forliste sjømenn den gangen, vi måtte nok betale alle omkostninger ved redningen selv.
      Det er ganske forbløffende å konstatere hva man kan utrette når det virkelig er liv om å gjøre; en marsj på 33 norske mil i snø og løs leire med vanlige sjøstøvler og uten mat er ikke noe man makter vanligvis.
      Det som mest hjalp til var at alle gikk inn for å komme seg fram, ingen ga opp, og ingen ville ligge kameratene til byrde. Jeg får takke dem for det.

UtskriftE-post