Søk om bodplass

Gå til søknadside her!

Over hele verden har båten vært en av kystfolkenes aller første oppfinnelser, og utallige båttyper har utviklet seg over tid, - avhengig av klima, bruksområde og materialene som har vært for hånden. Slik har det også vært i Nord-Norge. Båthistoria var er uløselig knyttet sammen med menneskene, naturen og kreftene.

femturerscan1b1.gif

Skinnbåten

De første menneskene som kom til Norge etter at isen trakk seg tilbake for 10000 år siden var jegere og fangstmenn. De oppdaget fort rikdommen i havet. Boplassene ble liggende langs kysten og ute på øyene. Båten ble en svært viktig del av den daglige livberginga. Båtbildene i helleristningene fra steinalderen forteller om dette. Vi antar at båtene deres for det meste var laget av skinn, kanskje bygget som eskimoenes umiaker, - et sterkt skjelett av tre, trukket med selskinn. Det er også grunn til å tro at man laget båter av uthulte trestammer, - stokkebåter.


Bårsetbåtenfemturerscan1b3.gif

Oppdagingen av jernet gjorde båtbygginga lettere, og med øks som eneste redskap bygde man de fineste trebåter. I 1931 ble deler av denne båten funnet i ei myr på Bårset, Nord-Kvaløya. Den må ha vært ca. 13 m lang og over 2,5 m på det bredeste. Midt på har den hatt en dybde på ca. 0,6 m. Den har vært rodd av 8-9 par årer. Bårsetbåten er datert til 700-tallet. Muligens er den enda eldre. Båtbordene var festet til hverandre med jern-nagler. Seilet var ennå ikke tatt i bruk. I sør bygde man av eik, i nord av furu. (ang. Bårsetbåten har imidlertid Torleif Olsens i Arctandria sendt følgende kommentar: For å oppgradere kapittelet om Bårsetbåten anbefaler jeg at du leser hovedfagsavhandlingen i arkeologi av Walter Meyer Pedersen fra høsten 2002. Dette er en revurdering om rekonstruksjonen fra 1937. Her blir lengden satt til 11,78 m, og 7 årepar. Spørsmålet om dette var en samisk eller en norrøn båt blir også tatt opp. Dette er interessant lesing for de som holder på med gamle båter.)


Vikingskipet

femturerscan1b4.gif Vikingene var dyktige på havet, både i krig og handel. Vi vet at Ottar fra Hålogaland drev handel i områdene rundt Kvitsjøen i Russland, og at han i 870-årene seilte til kong Alfred i England. Pelsverk fra Nordkalottens skoger var etterspurt, og de norrøne høvdingene drev stor handel med varene som samene bar ut til kysten. Samene byttet til seg redskaper og våpen, men de fleste skinnene måtte de gi fra seg som skatt til høvdingene, som i sagalitteraturen kalles håløyger. Det harde klimaet og de lange avstandene stilte store krav både til båt og mannskap, og de nordnorske båtbyggere var meget dyktige. Snorre Sturlasson forteller i Olav Trygvassons saga om Raud den ramme fra Salten: "- femturerscan1b6.gifRaud hadde en stor drake med forgylt hode på, skipet hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet....." Da Olav hadde drept Raud, tok han draken hans og seilte den sjøl til Nidaros, "for det var et mye større og finere skip enn "Tranen", - Olavs skip....Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale; begge nakkene og hele stavnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen "Ormen", for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, - og det var det fineste skipet i hele Norge.." Denne båten fra Salten ble modell for Olavs nye skip, "Ormen lange".

femturerscan1b5.gif Også i sør bygde man båter. Funnene og utgravingene av de tre vikingskipene er det store eventyret i norsk arkeologi, - Tuneskipet i 1867, Gokstadskipet i 1880 og Osebergskipet i 1904. Her har treverket holdt seg godt, takket være blåleire i gravhaugene. Alle tre skipene er bygd på 800-tallet, og er høvdingeskip, hvor det ikke er spart på noe. Osebergskipet har treskjæringer av ypperste klasse. Gokstadskipet har i seg linjer som forteller om sjødyktighet og skjønnhet.

Båtbyggerfaget holdt et meget høyt nivå, - man visste å benytte seg av de beste materialene, og man kunne sitt håndverk ned til minste detalj. I flere hundre graver langs kysten er det funnet båtrester. Alt tre er vanligvis råtnet bort, bare jernnaglene ligger igjen og forteller at båten var det viktigste, også i døden......

femturerscan2b2.gif Den nordnorske fiskarbonden hadde nok ikke like velutstyrte båter som høvdingene, men i de gravene som er best bevart viser jernnaglene de samme grasiøse linjene som småbåtene fra Gokstadfunnet har. Disse båtene er forløperne for de senere nordlandsbåtene.


femturerscan2b1.gifNordlandsjekta

På 1400-tallet begynte folk nordfra sjøl å seile tørrfisk og tran til Bergen, - i små fraktebåter som bar i seg linjene fra vikingtida. I Bergen var de tyske kjøpmennene, hanseatene, villige kjøpere. Her fikk fiskerne se båter fra hele Europa, og slik ble Nordlandsjekta til. Den høye forstavnen var fra vikingskipene, kahytten var fra de tyske koggene, og akterspeilet var fra Spania. Roret var rikt utsmykket. femturerscan2b4.gifNordover tok de med seg livsviktige varer som korn, salt og tauverk. På navnebrettet til ei jekt fra Ofoten sto det; Emanuel jeg heder, Efter Brødet jeg leter, Til Bergen jeg meg tragter, og hjem jeg meg agter. Gud føre meg vel.

Jekta var et åpent fartøy, bygd for stor og høy last, - den var kort, brei og stakk dypt. Den hadde vanligvis et mannskap på 12. Jektene nordfra kunne være på opptil 50 fots lengde. femturerscan2b3.gifDet hevdes at kongene nektet nordlendingene å bygge større båter, - for å hindre en selvstendig nordnorsk handel med Europa.

Sjøsamene inne i fjordene ble etter hvert kjent som dyktige jektebygger. Jekta var i drift til slutten av 1800-tallet.


femturerscan2b5.gifNordlandsbåten

Nordlandsbåtene bar i seg linjene frå vikingskipene, en tradisjon rendyrket gjennom tusen år. Det lave fribordet gjorde det lett å trekke garnene, de var lettrodde og gode seilere. Eilert Sundt sa i 1863: "Den er forførerisk vakker....Det er en Tidsfordriv under Reiser langs disse Kyster åt se paa Maagerne, som svæver henover, -og paa Baadene, som fare forbi; Øiet bliver aldrig mæt...."

De ble ikke bygd etter tegning, men etter et byggesystem nedfelt i en tradisjon, -der øyemål og skjønn var viktig. Det kunne være den forskjell på to båter som kanskje kom fra samme båtbyggeren, at den ene kunne være bedre enn den andre når det var stille på havet, mens den andre var uslåelig når stormen raste. En av de båtene de sist gjorde ferdig beholdt de gjerne sjøl en stund, for å prøve dem ut. Og de hørte godt etter hva eierne av båtene deres mente. Denne kunnskapen la de ned i den neste båten de bygde.


femturerscan2b7.gifSeilskøyte/kutter

Men mot slutten av 1800-tallet ble nye båttyper introdusert sørfra, større båter, bredere og dypere, skøyter og kuttere, rigget med sneseil; - gaffelseil og fokk. femturerscan2b6.gifNordlandsbåten ble i en periode rigget om for den nye seiltypen, men etter hvert tok Saltværingsskøyta og Ranværingskutteren over. De nye båtene fikk nå dekk, lugar og kahytt og ble et vanlig syn på havet. De tålte mye seil, - foruten fokk og storseil kunne de også ha klyver, mesan og toppseil. Noen av nybåtene ble kravellbygd; det betyr at plankene i skroget er fuget kant i kant, slik at båtsida blir slett. Denne nye byggemetoden gjorde større skrog mye sterkere enn med den gamle klink-teknikken. Nå kom også en ny type kutter som var riktig god for seil. Båtbyggeren het Nils Skandfer. Han var fra Sør-Troms, men bygget de fleste båtene sine i Rana.


femturerscan2b8.gifMotorskøyte/kutter

I 1903 kom den første båtmotoren nordover, og snart banket og kakket det i alle sund og fiskevær. De første motorene var ikke store, bare 5-8 HK. Motorbåter av alle slag, små og store, skøyter og kuttere, kom nå ut på fiskegrunnene uten årer og seil, mot straum og vind. De som ennå satt i åpne båter og sleit ved årene, kjente både undring og avmakt. Men alt dette nye krevde kapital, mange hadde ikke råd til både motor og ny båt. Derfor ble det vanlig å legge et ekstra bord på nordlandsbåten, lage dekk og sette inn motor. Dette ble forløperen for en ny båttype, - sjarken, etter hvert med styrhus og lugar. Båten var fra 20 til 35 fot, og var godt egnet for jukse- og linefiske.

Senere kom større båter som gjorde det mulig å dra lenger ut, man fikk større motorer oq kunne drifte med garn ute på bankene. Noen dro også over til Bjørnøya og Grønland. I 1930 kom ny båttype, - krysseren. Mens akterenden på en kutter er en lang utoverhengende hekk med god arbeidsplass for fiskerne, er akterstevnen på en krysser mer avrundet og oppreist. Kryssertypen dominerer også i dag, i hvert fall når det gjelder større båter.


femturerscan2b9.gifPlastsjarken

Fra 1945 bygde man sjarker med kombinert styrhus og lugar framme. Dermed kunne man drifte med smågarn også. I dag er det vanlig at Sjarkene er tverre bak, såkalte gavlbåter, og de lages også av plast stål og aluminium. De har store dieselmotorer og er meget komfortabelt utstyrt. Sjarken har den mest moderne instrumentering for navigasjon og fiskeleting. De har juksa-maskiner og kan opereres av 1-2 mann. Dette er en populær båttype, - ikke minst er det godt å være herre på egen båt.


Teksten er skrevet av Gunnar Bjørklund
Illustrasjonene er hentet fra bilder av Alvin Jensvold

UtskriftE-post